What are we all playing this weekend?

I’m a big fan of these September weekends where I wake up and my bedroom has neither the humidity nor the ambient temperature of an Eden Project rainforest-o-dome. Autumn was previously my third favourite season at best, but I think we need to have a serious conversation about top two.

The additional thermal headroom to comfortably run a toasty graphics card also makes this one of the better times to play games. Including these, and also, the ones you’re going to tell us about in the comments. trojkonferencja2024.pl

Read more

Alan Ritchson, best kjent som Jack Reacher, er tilbake i en ny, brutal actionfilm som utspiller seg på 1970-tallet. Jeg liker ham, selv om han er like smidig som et kjøleskap og på en eller annen måte alltid klarer å se ut som om han er – litt – på feil sted. Det er litt som å se Arnold Schwarzenegger leke i sandkassen med barnehagebarna. Han er bare litt for stor til å passe inn, og det mener jeg uten noen som helst fornærmende undertone. Men det er likevel noe der.

Jeg likte ham for eksempel ganske godt i den overraskende stramme «War Machine». Denne gangen ser han ved første øyekast veldig annerledes ut enn det vi er vant til, og det er litt av en glede i seg selv. « Motor City er tittelen, og den har ikke akkurat gjort noe stort inntrykk. Omslaget er ganske kult, men hvordan er innholdet når du har revet av innpakningspapiret?

Handlingen: «I 1970-årenes Detroit forelsker John Miller seg i kjæresten til en lokal gangster. For å hevne seg legger gangsteren en felle som sender den uskyldige mannen i fengsel. Med livet i ruiner legger Miller en plan for hevn mot mannen som tok kjæresten fra ham.»

Denne filmen har nesten litt av en Bill Bixby/Lou Ferrigno-stemning over seg. Ikke gjør meg sint.

Ja, akkurat som du leste det, enda en hevnfilm. Men la oss begynne med det viktigste: regissøren. Det er Potsy Ponciroli. Han regisserte *Old Henry* og senest *Greedy People*, som jeg syntes var veldig underholdende. Det må sies at hans visuelle stil er umiddelbart gjenkjennelig, og mens vi er inne på temaet navn som skiller seg ut, er det manusforfatteren, som blant annet har skrevet «London Has Fallen» og «Replicas», og han heter Chad St. John.

Skuespillerne. Vi har allerede nevnt Ritchson. Det er rart å se ham med en 70-talls-inspirert tupp, og i begynnelsen er det litt vanskelig å ta ham på alvor, men det er verdt å merke seg at en av tingene denne filmen lykkes med, er å fange en «That 70s Show»-stemning gjennom klærne, frisyrene og miljøene. Ritchson gjør det Ritchson vanligvis gjør. Han viser litt mer allsidighet i ansiktsuttrykkene sine enn vanlig, og vi skal komme tilbake til hvorfor om et øyeblikk.

Vi møter også Ben Foster i rollen som antagonisten. Jeg har alltid likt Foster, som ofte blir typecastet i skurkeroller fordi han… ser ut som en skurk. Han har en solid CV som strekker seg helt tilbake til 1996. Vi ser også Pablo «Pornstache» Schreiber fra *Orange Is the New Black*, *Skyscraper* og andre filmer i rollen som en korrupt politimann. En skuespiller som, etter min mening, fortjener flere og større roller. Hovedpersonens kjæreste spilles av Shailene Woodley fra Divergent-serien, og hennes rolle er ganske endimensjonal og egentlig bare kjæresten, med et par anledninger til å vise brystene sine. Det føles som en ganske utakknemlig rolle for en talentfull skuespillerinne, men hvem er jeg til å dømme?

Men nå over til selve filmen. « Motor City er litt av et unikt tilfelle. Jeg synes det er litt vanskelig å få en ende på den. Eller kanskje, fremfor alt, å forstå hvordan alle hodene som kom sammen for å skape den, egentlig tenkte. I kjernen har vi en enkel hevnfortelling, en rollebesetning av veletablerte skuespillere, folk i produksjonsteamet som har vært med på leken før og levert – med blandede resultater, riktignok, men ting som vekker oppsikt og, i det minste til en viss grad, selger. Det er potensial her. Ganske mye, vil jeg si. Vi har den nevnte, underutnyttede kvinnelige hovedrollen, som til syvende og sist stort sett bare er noe mennene begjærer, og det føles på en måte litt utdatert, men sett på som en hyllest til gamle actionfilmer, kan man godt godta det.

Folk var litt kulere på 70-tallet, ikke sant?

Motor City er også, som nevnt tidligere, godt laget og virkelig stilig. Jeg er overbevist av presentasjonen, selv om Ritchson i utgangspunktet føles litt malplassert med sin mullet-frisyre og six-pack. Vi befinner oss i Detroit på 1970-tallet. Der har vi Schreibers fete Travolta-frisyre, Fosters solbriller, Woodleys krøller og kjole. Bilene, sigarettene, alt sammen. Det oser virkelig av 70-tallet. Visuelt er det en virkelig vakker film å se på, og actionscenene er godt laget og brutale. Den avsluttende kampen mellom Ritchson og Schreiber, for eksempel… wow.

Men det er et stort underliggende problem, og her kommer jeg tilbake til spørsmålet om hvor godt folkene bak filmen tenkte gjennom tingene. For, som jeg avslører allerede i overskriften: Ingen snakker. « Motor City er full av passende lydspor som er nøye utvalgt og føles gjennomtenkte, men dialogen finnes ikke. Jeg tuller ikke. Ritchsons karakter får bilen sin stjålet, han får den tilbake og er henrykt, og akkurat idet han skal fri til kjæresten sin, stormer politiet huset. Siden bilen har blitt brukt til noe, er han hovedmistenkt, og han blir ført til politistasjonen. Vi ser ham sitte der, opprørt, og krangle med politimannen, mens han er på den andre siden av glasset. Dialogen er dempet, og slik er det gjennom hele filmen.

Eksempel to: Hovedpersonen møter gangsteren som han opprinnelig stjal kjæresten fra. Det er litt komisk, i stil med «Hva i helvete, er det deg?», hvorpå Foster setter seg ned på stolen i avhørsrommet og løfter hendene. «Ja, din jævel. Meg.» Men uten ord. Og i andre scener skjuler de det bak musikk, eller vi kutter inn når dialogen allerede er sagt, og vi får se ettervirkningene. Det fungerer på en måte fordi handlingen er så enkel og de viser det som trengs, pluss at man likevel forstår – nesten alltid – hva som skjer. Dette er et stilistisk grep som er morsomt en kort stund. I et par scener. Det kunne kanskje ha fungert som et virkemiddel i tilbakeblikkscener for å få dem til å skille seg ut. Nå blir vi derimot servert det som en hel film på 100 minutter.

Senere i filmen blir han lei av det lange håret sitt og barberer hodet.

Det er ikke morsomt. Det gjør at man mister interessen og har vanskelig for å konsentrere seg, og jeg, som egentlig er litt av en ensom ulv og liker stillhet, merker faktisk at jeg lengter etter... vel, å høre folk snakke. Og de snakker på sin egen måte. Jeg har ikke telt, men jeg anslår at filmen inneholder et sted mellom syv og ti replikker. Ikke mer. Noen roper noe i stil med «Ned på knærne». To karakterer møtes på en kafé, og den ene sier «Hallo», mens den andre svarer «Hei». Det er på det nivået. Igjen, det er et morsomt eksperiment, men ikke gjennom hele den jævla filmen.

Beklager, jeg blir litt opphisset, for selv om handlingen er enkel og i seg selv ikke byr på noen overraskelser, ligger det likevel en grei film gjemt her. En stilig film, dessuten, med god action og en Ritchson med flere ansiktsuttrykk enn før. Men av en eller annen grunn har den blitt satt på lydløs, og jeg forstår ikke helt hvorfor. Jeg tviler på at mange andre gjør det heller, for * Motor City * har gått ganske ubemerket hen, litt som Ben Foster i avhørsrommet. Hendene i været, et overrasket blikk: «Hva i helvete er det som skjer?» Et skuldertrekk. «Vet ikke. Har du en sigarett?

Visma-Lease A Bike rider reflects on his stunning Grand Tour debut that has proved ‘the work had all been worth it’

When Matthew Brennan sat down with his team before the race to study this year’s Vuelta a España route, the young Briton had limited expectations for his Grand Tour debut. Fast forward a few weeks and the 21-year-old from Darlington is the youngest rider ever to win five stages in a single Grand Tour.

He is also the youngest to win back-to-back stages. His fifth win was the seventh for his Visma‑Lease A Bike team in this Vuelta, the highest number they have ever achieved at this level, surpassing the tallies of six set at the 2022 Tour de France and this year’s Giro d’Italia.

Deutschlands Vertreterin Esther Henseleit gewinnt mit Leona Maguire im Samstag-Foursome gegen Kupcho/Zhang und baut Europas Vorsprung aus.

Deutschlands Vertreterin Esther Henseleit gewinnt mit Leona Maguire im Samstag-Foursome gegen Kupcho/Zhang und baut Europas Vorsprung aus.

Esther Henseleit, Deutschlands Vertreterin bei diesem Solheim Cup, hat mit ihrer Partnerin Leona Maguire einen weiteren wichtigen Punkt für Team Europe eingefahren. Im dritten Foursome-Match des Samstagvormittags setzten sich die beiden gegen Jennifer Kupcho und Rose Zhang mit 1 UP durch und bauten damit ihre starke Form nach dem 2-UP-Erfolg vom Freitag gegen Andrea Lee und Lindy Duncan weiter aus.

Das Duell verlief keineswegs geradlinig: Nach zwei Löchern lagen Henseleit und Maguire zunächst in Führung, mussten sich im Verlauf der Runde dann aber zwischenzeitlich zurückkämpfen, während parallel auch Charley Hull und Lottie Woad ins Hintertreffen gerieten. Doch die Iro-Deutsche Paarung ließ sich nicht beirren. Besonders ein Birdie zur rechten Zeit sorgte für Begeisterung am Grün – die Zuschauer feierten Maguire und Henseleit lautstark, als sie sich die Führung im Match zurückholten und diese bis zum Schluss verteidigten.

NachrichtenQualcomm wins $2 legal decision against fellow tech giant Arm, and that's not a typoIt's not just the principle of the thing: There could be more money up for grabs.Öffnen →

Starke Session für Europe

Der Erfolg von Henseleit und Maguire war einer von drei europäischen Siegen in der Samstagvormittags-Session. Maja Stark und Linn Grant ließen Allisen Corpuz und Nelly Korda beim 3&2-Erfolg keine Chance, und auch Mimi Rhodes und Nastasia Nadaud dominierten ihr Match gegen Andrea Lee und Auston Kim mit 4&3. Lediglich Charley Hull und Lottie Woad mussten sich Alison Lee und Lauren Coughlin deutlich mit 6&5 geschlagen geben. Die Session endete damit 3:1 für Europe.

Nach zwölf von insgesamt 28 möglichen Punkten führt Team Europe nun mit 7:5 gegen die USA. Für den Gesamtsieg benötigt Europe 14,5 Punkte, während Titelverteidiger USA mit 14 Punkten auskommen würde, um den Cup zu behalten. Für Esther Henseleit war es der zweite Punkt des Wochenendes – ein starkes Zeichen für die deutsche Vertreterin und ihr Team.

Liveticker · Livescoring · Solheim-Cup-Seite

Dieser Beitrag wurde mit Unterstützung von KI erstellt und redaktionell geprüft.

The post Henseleit und Maguire biegen Match 10 zum 1-Up-Sieg gegen die USA appeared first on Golf Post.

Ikke at «Slow Horses» og James Bond eksisterer i samme univers, men hvis de gjorde det, ville det være en ganske stor bragd for en avvist fra Slough House å bli forfremmet til 00-programmet hos MI5. Likevel, i denne hypotetisk sammensmeltede verdenen, er det svært sannsynlig at Jack Lowden snart vil oppnå nettopp det, ettersom «Slow Horses»-stjernen er en av favorittene til å ta over mantelen som James «007» Bond.

Når det gjelder denne saken, har nå Lowdens «Slow Horses»-medspiller, den legendariske Gary Oldman, uttalt seg om Bond-dilemmaet, og antydet at han ser ut til å vite at den neste 007 er valgt, og at han håper Lowden er den rette for jobben.

I et intervju med Global News i Canada uttalte Oldman følgende: «Det går rykter om at han er på kortlisten. Det får vi vite ganske snart, ikke sant? For de har valgt ham. De har tatt sin beslutning, men de har ikke kunngjort det ennå. Så jeg krysser fingrene for Jack.»

Det er noen få andre favoritter til rollen som James Bond, men mange av disse er mer profilerte stjerner enn Lowden, noe som burde tale til skotten sin fordel, ettersom 007-kreativene har en tendens til å velge mindre kjente stjerner som de deretter kan forme til den perfekte spionen, snarere enn omvendt.

Hvem ville du valgt som den neste James Bond?